Kvinnen som stod bak grunnleggeren av Pakistan - Nasjonens Mor

 

Den 14 august for 70 år tilbake ble ett nytt land satt på verdenskartet, en ny nasjon ble skapt, og millioner av mennesker fikk endelig friheten til å leve i ett land som var resultatet av en drøm.

Pakistans frigjøringsdag 14.august blir ofte symbolisert med en slank mann med en hatt på hodet, denne mannen som er betitlet som nasjonen far, og den største lederen, som er grunnleggeren av Pakistan, og en mann som æres og berømmes ustanselig.

Bak enhver suksessrik mann står det en kvinne, sies det, men hvem var kvinnen bak Muhammed Ali Jinnah, grunnleggeren av Pakistan?

Denne kvinnen het Fatima Jinnah, og var søsteren til Muhammed Ali Jinnah.

Hun ble født i 1893, og døde for akkurat 50. år siden, den 9.juli I 1967.

Fatima var en kvinne i et mannsdominert samfunn, og i en tid hvor kvinnen ikke hadde stemmerett engang.

Hun holdt seg alltid i bakgrunnen, men stod allikevel alltid ved hans side, både politisk og sosialt.

Denne nye nasjonen hadde altså en sterk og viktig kvinne som var der, men var allikevel usynlig.

Sterke kvinner har alltid bidratt til endringer, Fatima Jinnah var en frontfigur for en ny nasjon, og kjempet en frigjøringskamp som berørte millioner av mennesker.

Fatima Jinnah var utdannet tannlege, og hadde en akademisk bakgrunn som få kvinner selv i den vestlige verden kunne skilte seg med.

Broren hennes hadde en drøm om en nasjon, og hun selv drømte enda bredere, hun ønsket en nasjon som hadde tilgang til utdannelse uavhengig av kjønn, frihet til å delta i politiske prosesser og at alle borgerne hadde like rettigheter.

Fatima Jinnah samlet kvinnene, hun introduserte organisasjonsarbeid for kvinner i den ferske staten Pakistan.

Hun utstrålte en autoritet som gjorde at selv ortodokse muslimer anerkjente hennes tilstedeværelse i det offentlige rommet.

Hun var ryggraden som holdt Muhammed Ali Jinnah oppreist, slik at han kunne gjennomføre den viktige jobben med å gi muslimer en stat som gir dem trygghet og rettferdighet.

Fatima Jinnah, en muslimsk kvinne med en styrke og vilje av stål, viet 28 år av sitt liv til sin bror, for å sørge for at millioner av mennesker skulle få sin egen trygge stat.

Muhammed Ali Jinnah ble omtalt som en av Asias viktigste person, men kvinnen bak suksessen hans, Fatima Jinnah, sørget hele tiden for at han fremstod som en sterk, klok og dyktig leder.

Etterarbeidet av statsopprettelsen bestod blant annet av å hjelpe flyktningene som kom til Pakistan, Fatima Jinnah viste et sterkt engasjement for dem.

Hennes engasjement motiverte store folkemengder til å hjelpe hverandre, slik at den nye nasjonen kunne ta imot og hjelpe flyktningene, og i tillegg jobbe med de helsemessige utfordringene som blant annet den utbredte sykdommen tuberkulose medførte.

Denne kvinnen stod på egne ben i en tid hvor kvinner flest var hjemmeværende, og hennes bidrag og rolle medførte at hun blir kalt Nasjonen Mor.

Hun tok kvinnen ut av hjemmet, inn i det politiske livet, inn i det offentlige, inn i utdanningsinstitusjonene, inn i organisasjons- og rettighetsarbeid.

Med en slik kvinne som sin nasjons mor, er det ikke overraskende at Pakistan var den første muslimske republikken som fikk en kvinnelig statsminister (Benazir Bhutto).

Dette innlegget ble skrevet etter en oppfordring fra osloborgerprisvinner Mohsan Raja, som ønsket fokus på nasjonens mor. Hans oppfordring engasjerte, og resulterte at flere skrev om denne kvinnen. Vil med dette takke han for motivasjonen, som skapte et sterkt engasjement, også hos min medskribent Sahifa Naqvi, en 16-åring som med dette ble bedre kjent med en av de viktigste kvinnene i pakistans historie.

klikk HER for å lese de andre bidragene for å lære mer om kvinnen som er vår rollemodell og en hel nasjons mor.

Skrevet av Nasim Rizvi og Sahifa Naqvi (bilde)

 
 

Tvunget inn i et ekteskap

Vi har en modig kvinnelig pakistansk ambassadør i Norge, Mrs Riffat Masood.   Vår kvinnelige pakistanske ambassadør ble klar over tvangsekteskap problematikken og utbredelsen i Norge, hun reagerte umiddelbart med å ta initiativet til å arrangere en konferanse med tema om det. Jeg holdt et innlegg om dette temaet under konferansen.



 

 Mange har i ettertid spurt om jeg kan dele innlegget i form av en kronikk. Her er noe av innlegget mitt:

Vi som er norskpakistanere kjenner så altfor godt til ukulturen med tvangsekteskap. Muligens så sitter vi også med løsningen til å bli kvitt ukulturen. Bruker vi den? Gjør vi noe? Det er våre egne miljøer som har nøkkelen, ikke Bufdir eller IMDi.

Myndighetene har plattformene, men det er vi selv som må ta steget og handle.

Man kan skylde på det offentlige, på samfunn, på lover, men - holdningsarbeidet begynner i miljøene selv. Unge utsettes for ulike former for press. Deres oppvekst mellom to kulturer har mange ytre påvirkningselementer i seg som er ukjente i hjemmet. Det er opp til de voksne foresatte, mor, far og de gamle om å forstå sitt ansvar som foregangsmenn og kvinner for de unge og håpefulle. De eldre må selv snakke mer om og med ungdommen og om ungdomskulturen. De har et ansvar for å hjelpe ved sette seg inn i f.eks. skolens læreplaner.

De offentlige etatene må våge å banke oftere på dørene hjemme. De har også et ansvar for å skolere seg slik at de kan komme sine verdensborgere bedre i møte. Kultur endrer seg over tid. Det er viktig å finne balansegangen mellom Pakistan og Norge. Noen unge er lært opp til tradisjonell lydighet og respekt uten spørsmål - en autoritær oppdragelse. Hvilke reelle egne valg har de da?

Religionen har et tydelig påbud om å respektere og adlyde foreldre og de eldre. Om ekteskap sier Koranen at man skal velge selv. Kan vi snakke om et reelt valg innenfor autoritære kulturelle rammer?I den autoritære ukulturen blir påbudet om å adlyde sine foreldre brukt som pressmiddel. Da overskygges valgfriheten som religionen faktisk gir til den som skal gå inn i et ekteskap. I prosessen med å modernisere Norge, måtte kvinnene kjempe for posisjoner som vi i dag, 150 år senere, ser på som selvfølgelige.

 Foregangskvinnene (og noen menn) vektla folkeopplysningsmøter, med få, enkle nøkkelsaker på dagsorden. Langsomt men sikkert så man resultater. De små foraene - med de tydelige planene og klare målene, resulterte i banebrytende suksessrike modeller som bl.a. Norske Kvinners Sanitetsforening, stiftet i 1896. Det er vel et av det beste eksempelet landet har, om folkeopplysningsmøter som har skapt store endringer for kvinner, barn og dermed hele familier.

Kvinner fra middelklassen gikk foran for å skape de endringene som dagens norske kvinner nyter godt av. Det er kvinnene selv, som først og fremst sitter med denne nøkkelen til hele familiens glede, opplysning og framgang. Dette gjelder i grunn for kvinner overalt i verden, de norsk-pakistanske kvinnene inkludert. De er de som føder, som oftest  tilbereder maten. I tradisjonelle autoritetskultur som vår, er det også vi kvinner som oftest har hovedansvaret for barnas oppdragelse.

Min parole er at ved å gi myndighet og selvstendighet til kvinnene, Empowerment, så vil det gi kraft og styrke til hele familien!

Vi kvinner må våge å ta debatten inn i miljøene om vår posisjon og rolle i et moderne samfunn. Vi må føre dialogen inn i moskeene som likeverdige koner og døtre til våre menn. Vi må våge å utfordre uten å fordømme familiene, våre familier.

Koranen har et helt kapittel om kvinner, Surah an Nisa. Den som kan tyde skriften kan selv lese at tidligere hadde kvinnen innenfor Islam en mye mer tydelig og sterk posisjon.Slik mange praktiserer sin kultur i dag, der det vises til den samme Koranen, den samme skriften, forteller oss også at mange muslimske kvinner stadig har en lang vei å gå.

Jeg får ikke sagt det nok, kvinnene må gå foran og kjempe for sin og alle medsøstres naturlige myndighet.

 Den største gave en mann kan ha er en kvinne ved sin side som tar ansvar for sin egen utvikling, hun som lar mann og barn blomstre rundt seg gjennom å vise evne og vilje til å bryte med gammel ukultur og tradisjoner, - det som hemmer og ødelegger for utvikling og blooming!

Vi kvinner med pakistansk bakgrunn kjenner ofte til tilfeller hvor unge har blitt tvunget inn i ekteskap og har et ulykkelig liv. Vi ser barn som vokser opp med foreldre som mangler det elementære i ett ekteskap, kjærligheten for hverandre og gleden over å bo sammen med den man helst vil dele ett helt liv med.

Og det påvirker de unge på skolen og i utdanningsarenaene. Vi bør være evig takknemlige for at vi bor i et land hvor alt er tilrettelagt for oss.

Et kort blikk tilbake i historien forteller om mye lidelse og kamp for å komme dit kvinner i Norge er i dag. Og det forteller oss norsk-pakistanske kvinner at også vi må ta stegene i utviklingen av vår egen kultur og for å bekjempe vår egen, interne ukultur!

 Empower the women! Gi kvinnen reell styrke og selvråderett!.

 

Jeg vil også takke min "norske" søster, verdensborgeren, Hilde Roald - rådgiver i krysskultur og kommunikasjon, for sitt inspirerende, rådgivende og sterke engasjement for et multinasjonalt og inkluderende oppvekst for unge

Jeg vil også takke min "norske" søster, verdensborgeren, Hilde Dahl - rådgiver i krysskultur og kommunikasjon, for sitt inspirerende, rådgivende og sterke engasjement for et multinasjonalt og inkluderende oppvekst for unge.

.
Dyktige Ellen A.Høvik fra Plan Norge var en av ildsjelene under konferansen.Her i samtale med Zainab Khan fra England



 

Buskerud Innvandrerråd arrangerer i samarbeid med bl.a  IMDi en konferanse med temaet tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og sosial kontroll. Dette skjer i Drammen i november 2017

.

 

 

...dere feirer vel ikke jul...

Dette er en kronikk som stod på trykk i Drammens Tidende i fjor:


"Jeg og datteren min var i en butikk, og så kommer det klassiske spørsmålet vi blir utsatt for hvert eneste år, i dag fra ekspeditøren:

Ja, nå blir du fin til jul- men dere feirer vel ikke jul dere ...

Datteren min (10 år) svarer veldig forbauset: jooo ...

Ekspeditøren ble satt ut og veldig flau ...

Jeg blir også overrasket hver eneste gang totalt fremmede spør om det. Hva med å heller bli kjent med flere ikke etniske nordmenn?"

Dette skrev jeg på Facebook i går. Det medførte flere påstander og kritikk om at jeg sutrer, er hårsår og at det er andre som har det verre enn muslimer i Norge.

Jeg skal forsøke å forklare en gang til hva som var mitt poeng. Jeg oppfordrer etniske nordmenn til å bli kjent med nye nordmenn, ja, men jeg er på ingen måte hårsår, hvem har sagt at muslimer har en vanskelig tilværelse i Norge? Utrolig hvordan alt vris og vrenges.

Norge er mitt land, og jeg setter veldig stor pris på alle verdiene som dette flotte landet er bygget rundt.

Da Norge trengte arbeidskraft, kom mine foreldre hit, og bidro til å bygge opp dette landet. De kom med tomme hender, bodde i en hytte uten vann og strøm, uten noe tilbud om norskkurs eller andre tilretteleggelser, eller info om denne kulturen som var helt fremmed, eller tilgang til mat og krydder som var en livsstil.

De ble derimot tatt imot med åpne armer, av naboer, kollegaer og andre som mer enn villig lærte dem språket, å lage brunsaus, bake kanelboller, strikke ullgensere, lærte dem å overleve i et land som var helt fjernt fra det de kom fra. De var lærevillige, og nordmennene var positivt nysgjerrige og samtidig veldig takknemlige for at disse kom hit til landet deres og bidro i en tid da Norge virkelig trengte arbeidskraft.

Pappa som kom med en akademisk utdannelse i bagasjen, fikk ikke brukt utdannelsen sin, men det tenkte han ikke så mye på. Det viktigste var å jobbe, jobbe og jobbe veldig hardt. Jeg kan ikke huske at mine foreldre noensinne har sagt noe negativt om nordmenn, tvert imot, de har alltid skrytt av norske verdier, og at de er stolte av å kunne bidra i et land som er så flott og har så mye godhet og ekthet som finnes hos nordmenn. For det de så var nordmenn som et ideal for hvordan muslimer egentlig burde være.

I vår familie er vi vokst opp med juletre i stua, det er en tid som forbindes med noe veldig fint, det handler om å glede hverandre, hva kan være bedre enn det? Mange muslimer ser dessverre på julefeiringen som noe ikke-islamsk. Det er greit, vi har alle våre forskjellige synsvinkler og forståelser, og rett til å velge hva vi ønsker å gjøre. I vårt hjem feirer vi jul, og blir ikke mindre muslimer av den grunn.

Grunnen til at jeg skrev på statusen min i dag, var fordi jeg ofte glemmer helt bort at mange ser på oss som fremmede.

Når mine barn, som er en del av dette landet, får spørsmål fra voksne slengt mot seg, og i løpet av noen få sekunder gir dem følelsen av å være fremmed i eget land, aksepterer jeg ikke det.  Jeg sa ikke noe til ekspeditøren, og håper hun ikke stiller spørsmål til andre barn på den negative måten som hun gjorde. Hadde hun vist et lite snev av tegn til nysgjerrighet eller vennlighet i måten hun sa det på, hadde jeg fortalt henne hvordan og hvorfor vi feirer jul. Ikke noe er bedre enn å gi informative svar til andre, og være med på bidra, slik at de som ikke kjenner andre med flere kulturer, får muligheten til å få et innblikk, men ikke når det gjøres på en nedsettende måte.



 

 

Det nye religionspolitiet!

Jeg tilhører den generasjonen som vokste opp uten å bli stilt fordomsfulle og mistenkeliggjørende spørsmål, kun pga en muslimsk bakgrunn.

Det var i grunn greit å være muslim, ingen som la noe mer i det enn at vi ikke spiste gris og gikk med skaut på hodet noen ganger, som en del av klesdrakten vi brukte under spesielle anledninger.

Dagens barn vokser opp, og må enkelte ganger forsvare sin rett til å tro, mens foreldre må forsvare sin rett til å formidle sin tro og sitt syn til sine barn.

En del etniske nordmenn drømmer om at muslimer skal spise svin en eller annen gang, for noen er dette en sak som går løs på æren, hvor de kjemper med nebb og klør for å stadfeste hvor brutalt muslimer slakter disse dyrene, og hvor farlig Halal kjøtt er. 

Det de ikke er klar over er at jødene også slakter på en tilnærmet ganske lik måte, men det snakker man ikke om. Fakta som de tilsynelatende også lukker øynene for er at det ikke er lov å slakte dyr i Norge uten bedøvelse, norske muslimer har tilrettelagt sine metoder i henhold til norske retningslinjer og lovverk, jødene har ikke vært villige til å gjøre det, med all respekt for deres valg.  Allikevel er det muslimer og deres Halal kjøtt som svartmales.

Les mer om jødenes måte å slakte på HER

Islamsk Råd Norge (IRN) som sertifiserer halalslakt i henhold til norsk lovverk, har over 30 virksomheter som tilbyr Halal sertifisertkjøtt, som  er godkjent i samarbeid med Mattilsynet. Dette antallet er stort, og en indikasjon på at muslimer i Norge er vanlige borgere som ønsker å følge gitte retningslinjer.

Nå er det ikke bare Halal kjøtt som svartmales, muslimer og islam blir fremstilt på en måte som er skremmende.

Avisen Utrop la stolt frem en rapport den første dagen i november.Les den HER

En rapport som så mer ut som et bestillingsverk fra Hege Storhaug, og et veldig dårlig forsøk på å skape den 12.landeplagen.

Forskeren hadde 37 trossamfunn å boltre seg i, men valgte kun 12, han hevder å ha kontaktet disse, men fikk kun svar fra 5, altså en prosentandel på 13.5 % av de 37 trossamfunnene.

Med disse 5 moskeene, og alle de han hevder å ha kontaktet uten noen form for hell, har forskeren skrevet en rapport som er gjennomsyret og farget av forskerens bakgrunn.

For å forstå hvorfor rapporten har en undertone, som mistenkeliggjør og skaper en følelse av at moskemiljøene er rugeplasser for radikalisering, er det ikke til å unngå å legge merke til at det er en rapportskriver som har flyktet fra et regime som ikke var bra.

Det er ingen nyhet at eksil iranere ser det som sin plikt å redde Norge fra muslimer og islam.

De blir i en skremmende grad brukt som målepunkter og referanser for norske muslimer.

Jeg har tidligere skrevet om eksil iraneres forsøk på å frata norske muslimer den rettigheten alle borgere i et demokratisk land har, nemlig trosfrihet, vi bor ikke i Iran, vi bor i Norge.

Når skal personer som denne forskeren slutte å forbinde muslimer og islam med regimet de flyktet fra?

La muslimer få lov til å fortsatt være muslimer uten at de skal mistenkeliggjøres, og forfølges av slike som han. Alt det de har opplevd i islams navn, er dessverre ikke grunnlag nok for at de skal kunne komme her å mistenkeliggjøre muslimer i Norge, og skape en uberettiget frykt.

Han skaper et bilde av et moske miljø som er lukket, men har han i det hele tatt banket på moskedørene, bortsett fra de 5 moskéene som han kom i kontakt med.

Utrop sin rapport har store mangler og løgner, som gir den lite troverdighet.

Rapportskriveren farger sitt syn på moskemiløene, hans bakgrunn og holdninger er i seg selv nok til at den rapporten bør forkastes, og et signal om hva var den egentlige hensikten med dette?

Her er et sitat fra rapporten:

Målet er «å eksportere den islamske revolusjonen

», men med andre metoder. I kampen for innflytelse i den islamske verden satser

Iran arbeider aktivt i moskeene for å rekruttere folk og spre regimets ideologi. For

Iran er det ekstra viktig å ha kontroll over og tilgang til moskemiljøene»

Her svartmaler også eksiliraneren en del moskeer, som han ikke har besøkt engang, eller kontaktet og bedt om innsyn. Hadde han tatt seg tid til det, ville han oppdaget, at alt som foregår der er på arabisk, norsk eller urdu, og ikke på persisk, eller med teologer fra Iran.

Han ville også ha sett noe han ikke ville ha likt. Nemlig det integreringsarbeidet som disse moskeene gjør, og mangfoldet som finnes der, og ikke minst åpenheten, og mulighetene til å stille kritiske spørsmål ved sin egen religion, uten å bli kastet ut. Ingen spør brukerne om hvem de er, hvilken legning de har, hvilken trosretning de følger og ikke minst åpenheten som finnes i moskeene.

En forsker skal ikke la sine personlige erfaringer og fordommer komme i forkant og la disse styre arbeidet.

Men det har dessverre Utrop sin oppdragstaker gjort på en glimrende måte, og er kjent fra tidligere for sine uttalelser som er langt unna muslim og islam vennlige. Rapporten er bare en fortsettelse av det propaganda arbeidet han har drevet med i flere år.

Vi har per i dag en god del eksil iranere som gir seg ut for å være «Religionspoliti» på lik linje med «moralpolitiet» de hører hjemme blant staben til Hege Storhaug.

Utrop kunne ha engasjert en religionsforsker, som gjorde jobben sin profesjonelt og nøytralt. Da kunne rapporten ha fungert som et verktøy for de moskemiljøene, og føre med seg tiltak til forbedringer.

Hvor er dokumentasjonen på at han har bedt om blant annet kontakt med moskeene, og innsyn til finansieringsrelaterte opplysninger?

En del moskeer hevder de ikke er kontaktet. Hvem har gitt det nye Religionspolitiet hjemmel til å kritisere når de ikke engang har besøkt og deltatt i en undervisning i en norsk moské?

 Vi har selvfølgelig endel utfordringer som også må belyses og jobbe med, men i rapporten blir det skapt et bilde som er langt fra virkeligheten!

Det er en ting jeg undrer meg over, og det er noen få anti-Halal etniske nordmenn som glemmer at maten de spiser i Tyrkia, Tunisia, Dubai osv. faktisk er Halal, eller de som synes det er greit å spise hjemme hos sine muslimske kollegaer/venner, vi muslimer er kjent for å åpne våre hjem og inviterer ofte til middager, men der er aldri Halal slakt tema i negative ordelag, kun en rosemaling av hvor god maten er.

Uansett, besøk en moske, der er også alle alltid velkomne, også forskeren Masoud Ebrahimnejad.

Les også Mohsan Raja sin kronikk i Aftenposten i forhold til rapporten Utrop har lansert HER

 


SAMSUNG CAMERA PICTURES

 

 

 

 

Hvorfor er kvinner så fraværende på styre-og ledernivå i moskeene?

Hvorfor er kvinner så fraværende på styre-og ledernivå i moskeene?

Dt ( Drammens Tidende-lokalavis)  har en serie med artikler om moskeer og muslimer i regionen.

Lørdag den 23.oktober forteller de at blant de 22 muslimske trossamfunnene er det ingen som har en muslimsk kvinne i lederrollen.

Den totale kvinneandelen i styrene er på 12 prosent.

Hva forteller dette oss?

Er muslimske kvinner undertrykte, og ikke likestilt? Er dette en såpass alvorlig skjevhet at trossamfunnenes statsstøtte skal trekkes tilbake?

Hva er en moske? Hva foregår der bortsett fra bønn?  I mange islamske land, fungerer moskeene også som utdanningsinstitusjoner for islam, veldedighetsarbeid organiseres og utføres også i moskeene.

De religiøse aktivitetene blir ledet av en imam, moskeene kan også ha et styre, som har ansvar for administrasjon, organisering og all aktivitet relatert til moskeene.

Det foregår altså ikke noe mer mystisk i en moske, enn i andre gudshus.

Lørdagens artikkel fikk meg til å tenke på hvorfor det er så få moskeer som har kvinner i styrene.

Jeg snakker ikke om imamens rolle og kjønn, men om styret i en moske.

Islam gir kvinnen mange rettigheter, islamsk historie har kvinner som Hazrat Fatima (Profeten sin datter) Bibi Zainab  (Profeten  sitt barnebarn), Hazrat Khadija (Profeten sin kone) alle meget sterke kvinnelige ledere, det finnes ingen kvinner i historien som kan måles mot disse.

Islam undertrykker ikke kvinner, men hvorfor har vi allikevel disse tydelige skillene?

Når det gjelder kvinner i styreverv, har vi dessverre en jobb å gjøre. Jeg har selv sett hvor flinke kvinnene i de tyrkiske og pakistanske miljøene er.

Hvis tallene avisen henviser til stemmer, er det et signal om at vi trenger mer fokus på dette, selv om det ikke gjelder de moskeene vi besøker.

Det er ikke mange år siden mennene var i moskeene og kvinnene var hjemme, men med bl.a aktive og fleksible innspill fra nye imamer, har vi faktisk hatt endringer.

I moskeene har kvinner og menn adskilte rom, moskeene er et hellig sted, og det er visse retningslinjer som skal følges der, akkurat som i andre gudshus.

I en moske skal kvinnene dekke til håret, på lik linje som det gjøres når noen besøker f.eks. Klagemuren i Jerusalem.

Selv om jeg til daglig ikke dekker håret gjør jeg det med stor glede og stolthet  når jeg er i en moske, ber eller leser koranen. Jeg er på ingen måte undertrykt, eller føler noe behov for å kjempe en likestillingskamp inne i moskeen fordi menn ikke har et påbud om hijab.

Moskeen jeg besøker har også adskilte innganger for menn og kvinner.

Mange kvinner ser på det som befriende å være der, det er en møteplass hvor gode samtaler føres.

I en moske skal man kun tenke på det islam pålegger oss, dvs utføre bønn og gode gjerninger.

Selv om bønnene og ritualene i Mekka praktiseres på felles område uavhengig av kjønn, er det ikke et behov for å ha et felles rom i en moske.

Det finnes andre arenaer hvor de samme mennene og kvinnene omgås hverandre, men i en moske følges retningslinjene som er satt og som de aller fleste er komfortable med.

Men i styrene som administrerer moskeene, trenger vi en høyere andel av kvinner, disse endringene er gjennomførbare uten bruk av noen form for pisk, slik som Tankesmien Agendas representant foreslår, men heller ved å anerkjenne moskeenes brukere uten å stemple de som diskriminerende.

Man må ikke tenke lenge før man finner ikke muslimske trossamfunn og organisasjoner som er mannsdominerte, det eksisterer t.o.m eldgamle organisasjoner hvor det ikke er rom for kvinner i det hele tatt.

Islamsk Råd Norge har nylig valgt et nytt styre, og der gjenspeiles også mangelen på kvinner. Det er Nok en gang, ikke grunnet religionen, den hindrer ikke kvinner, men heller pga den manglende kulturen for kvinner i slike styrer, og muligens også pga manglende fokus på akkurat dette.

 

Klikk på en av lenkene under så kan du lese kronikken som stod på trykk i dt og utrop:

http://www.dt.no/meninger/integrering/moskeene/hvorfor-er-kvinner-sa-fravarende-pa-styre-og-lederniva-i-moskeene/o/5-57-474106

http://www.utrop.no/Plenum/Kommentar/Blogg/31053

https://www.facebook.com/nasim.rizvi.96?fref=nf&pnref=story

Masjid e Qoba, som ble grunnlagt av Profetene Muhammed s.a.w, er verdens eldste moske.

 

 

 

Brev fra Pakistan til en ung norsk-pakistaner

Norsk-pakistanske Khawar Qadir (36 år), har den siste uken skrevet seg rett inn i hjertet til mange unge norsk-pakistanere. Khawar, som kom til Norge fra Gujrat i Pakistan som 4-åring, skrev forrige uke en følelsesladet hyllest til sitt opprinnelsesland. Brevet rørte og engasjerte mange unge norsk-pakistanere og ble lest av mange i sosiale medier. I dag fulgte Khawar opp med et brev vinklet som om det er skrevet av nasjonen Pakistan til unge norsk-pakistanere. Dette brevet beveget nok en gang mange norsk-pakistanere.

Brevet forteller Pakistans historie og uten at det ett sekund blir kjedelig, klarer han å få med leseren inn i dagens politiske- og sikkerhetsmessige situasjonen i landet.

På en genial måte formidler han viktige trekk i historien.

Brevet får en interessant vinkling mot slutten, skribenten henvender seg direkte til både foreldre- og ungdomsgenerasjonen. Her kommer han med krass kritikk av de som ikke lar seg integrere i Norge.

Dette er et brev mange, både norsk-pakistanere og andre etnisiteter vil ha glede og faglig utbytte av å lese. I forbindelse med markeringen av Pakistans nasjonaldag søndag 14. august, vil han lese sin hyllest til sitt fedreland på Union Scene i Drammen.

 

klikk gjerne på linken og følg skribenten:

https://www.facebook.com/profile.php?id=100012230703290&fref=ts

Les det interessante brevet hans under:

Brev fra Pakistan til en ung norsk-pakistaner

Khawar Qadir·26. juni 2016

 

Kjære norsk-pakistaner!

 

Tusen, tusen, hjertelig takk for ditt brev og dine venners varme hilsener! I sommerheten har det varmet enda mer å se at så mange av dere ikke bare husker, men også har en betingelsesløs kjærlighet og savn til deres fedreland.

Jeg skriver dette brevet med håp om at det knytter deg enda nærmere landet du for alltid vil ha bånd til samtidig som jeg håper du forstår litt mer av historien som har formet det til det Pakistan du i dag kjenner det som.

 

Jeg har i lang tid slitt med utfordringer på mange områder, både du, innbyggerne i Pakistan og resten av verden er smertelig klar over det. Det mange ikke vet er hvorfor det er blitt slik og hva som skjer med meg videre. I all elendigheten er det heller ikke lett å overse alle fremskrittene som skjer i dette landet. Alt dette håper jeg å kunne gi deg et innblikk i før du har lest ferdig dette brevet.

 

Jeg ble til 14. august 1947. Du kan si det ble en trang fødsel og oppveksten bar også preg av kummerlige forhold; fattigdom i heimen, ustabilt nabolag, arbeidsledighet, syk økonomi, begrenset tilgang på rent vann and you name it. Vet du hva som skjer i et hjem med slike problemer? Jo, det blir mange interne stridigheter. De unge har ingen rollemodeller og intet håp, og kan søke ut mot radikale miljøer. De voksne kan både bli voldelige, maktsyke og spilleavhengige. Du kan si det er noe slikt som har skjedd med ungdommen og lederne i mitt hjem. Mitt bosted på østkanten i det eurasiske kontinent har nok hemmet meg på mange områder, men det har også gitt meg utrolig mye. Er du oppvokst på østkanten i Oslo så forstår du nok hva jeg mener med det siste. :)

 

Da jeg noen år etter at jeg ble til lærte meg å stå på egne ben begynte utfordringene. Det startet med litt knuffing med en nabo før det endte opp i to brutale oppgjør. Du vil kanskje kalle det krig. Det var litt som du kanskje opplevde det på barneskolen selv; man prøver å finne sin plass i flokken og man posisjonerer seg. Jeg har aldri vært en bølle. Men fra barnsben av har jeg hatt ambisjoner. Som gutten i barnehagen som ikke ville la noen pille seg på nesa har jeg også vært tydelig på mine grenser. Og grensene har jeg voktet som en hauk.

 

Jeg forstår at du og mange andre med deg stiller spørsmål ved hvorfor jeg bruker så mye ressurser på å forsvare meg. Vel, jeg forstår hvorfor du spør. Jeg skulle selv ønske det ikke var slik. At jeg heller kunne brukt de begrensede pengene jeg har på medisiner og skolegang til meg og mine. Det er bare det at jeg ble så skremt av disse slåsskampene og truende situasjonene at jeg følte jeg ville bli slukt av andre om jeg ikke var beredt til å forsvare meg.

Du vet kanskje at jeg mistet min østre arm (Bangladesh) i en nabofeide i 1971? Jeg så jo også hvordan det gikk med flere andre i nabolaget som ikke tenkte som meg.

 

Da jeg så at naboene og deres naboer igjen begynte å skaffe seg større og heftigere våpen så gjorde jeg det også. Jeg skaffet meg det dødeligste våpenet man kan få tak i. Mange har uttrykt frykt for at jeg skal misbruke disse. Det mener jeg er ubegrunnet, men jeg forstår frykten og uroen. Våpenet eller våpnene (jeg kan dessverre ikke fortelle deg hvor mange jeg har av dem) er trygt låst inn i våpenrom. Jeg skulle virkelig ønske at jeg slapp å ha disse. Jeg kan gå med på å forhandle om å tilintetgjøre disse våpnene, men da må noen påse at også mine naboer gir sine fra seg. Ellers blir det en farlig ubalanse i nabolaget.

 

Jeg tenker også på at det kan skje innbrudd. At slemme og forskrudde folk forsøker å bryte seg inn for å stjele disse våpnene. Jeg kan bare si at jeg har oppbevart dem så trygt som jeg kan. Når vi først snakker om disse slemme folkene - ja, de er virkelig slemme med skjegg og skjortel og alt - så vet du vel at de har vært en pest og plage for meg i lang tid nå?

De liker meg ikke, vil ikke bo hos meg, men banker til stadighet på den vestlige døra inn til meg. Ofte drar de vestover og gjør mye skade og ugagn der også.  Det jeg synes er trist er at jeg gjør det jeg kan for å ta disse slemme folkene men så får jeg likevel høre at jeg ikke gjør noe.  Noen sier til og med at de er fra mitt hjem, at de bor her. Det stemmer ikke min venn. Det er meg de plager mest, ikke de i vest. Jeg har fått flere sår og skader enn noen andre i kampen mot disse slemmingene. Det er det ingen som ser ut til å bry seg om. Men jeg klager ikke og fortsetter for fullt å bekjempe dem.

 

Du skjønner at det er mye som ikke har vært bra og mye som fortsatt ikke er bra hos meg. Men det er også mye som holder på å bli bra. Som med alt annet hos meg går det litt tregt, to skritt fram og ett tilbake (noen ganger også et par til siden). Men det går virkelig riktig vei. La meg fortelle deg om noen av disse tingene.

 

Før i tiden da dine foreldre og besteforeldre bodde hos meg var det stille-tid hos meg hele tiden. På språket ditt tror jeg de kaller det sensur. Alle måtte tie stille eller hviske så ingen andre hørte det. Sånn er det ikke lenger. Nå kan man stort sett snakke så høyt man vil og om det man vil.  Man kan se på all verdens tv-kanaler og vi er koblet opp mot internett. Og så kan alle skrive hva de hva vil uten at noen andre kikker på det hele tiden. Det synes jeg er veldig fint, og sånn håper jeg det kan være i fremtiden også.

 

Det var mye kaos og anarki hos meg før. Det som ofte skjedde da var at en av de store gutta, en røslig kar i kamuflasjefargede klær, satte seg i sjefsstolen og sa han skulle styre og bestemme alt en stund. En veldig hyggelig kar, altså. Det er bare det at han ikke er sånn sjefstype. Han passer bedre til å passe på oss. En slags vakt. Hver gang han satte seg i sjefsstolen sa han at det bare var frem til alle sluttet å krangle hele tiden. Men ofte ville han ikke gi fra seg plassen igjen selv om folk sluttet å krangle, så da gikk alle - både de som satt på høyresiden og de som satt på venstresiden av bordet- sammen om å dra ham av sjefsstolen. Så var det duket for krangel om hvem som skulle sitte i stolen nå. Det var litt sånn ?du satt forrige gang, nå er det min tur til å sjefe i huset? Det var sjelden de ærlige, flinke og gode fikk sitte i den stolen. Som regel var det de store og sterke eller de gamle høvdingene. Du kan på en måte si det sånn at den sitteplassen gikk litt i arv. Ble det høylytt krangel om sitteplassene så satte gjerne han i kamuflasjeklærne seg i sjefsstolen igjen. Heldigvis er det ikke slik nå lenger. Nå diskuterer vi oss frem til løsninger og vi tar håndsopprekninger på hvem som skal sitte i sjefsstolen og om andre ordensregler.

 

Jeg skal innrømme at det ikke funker så bra som jeg har hørt det gjør hos deg i Norge. De fleste her jukser litt innimellom. For eksempel så er det veldig vanlig at man når man skal stemme over noe lurer han som teller hendene ved å reise opp begge hendene, da får man jo dobbelt opp med stemmer. Hehe... Litt desi-stil, men... Så er det noen av gamlegutta som truer andre til å stemme på dem. Det er ikke så mye av det nå altså, var mer før. Men det hender. Jeg mistenker at han som teller stemmene ofte vet om jukset, han bare later som han er nøytral. Mulig han blir bestukket. Eller kanskje han føler seg truet. Uansett så er det mye bedre enn før og det går riktig vei. Det er en fersking som nå vil sitte i stolen. Han har ikke fått muligheten før og det spørs om gamlekara og storegutta lar ham få det i fremtiden. Småbarna heier på ham og tror han vil gjøre forholdene i hjemmet og forholdet til de andre i nabolaget også mye bedre. At han har potensiale som leder, det vet jeg. Han var kaptein på cricketlaget vårt før og den gang vant vi alt som kunne vinnes. Så det blir spennende å se om han får sitte i sjefsstolen.

 

Jeg blir alltid rørt og glad for at du kommer på besøk til meg. Det er bare at det blir sjeldnere og sjeldnere. Det håper jeg endrer seg etterhvert. Jeg skal i alle fall gjøre mitt. Jeg skal sørge for at det er rent og pent her, at mannen med kamuflasjeklærne passer på at det er trygt og at han ikke sitter i sjefsstolen mer. Det vet jeg at heller ikke du er så glad for. Du må vite at alle her er glad i deg uansett hvor du vil bo eller hva du vil drive med. Dessuten er det viktig at du som bor på et så fint sted, hvor alt fungerer, tar med nye impulser til meg.

 

Det er noen her som tenker at alt var bra i gamledager. De vil ikke at vi skal ha tv eller at vi skal få høre på musikk.

Aller helst vil de bare lukke igjen vinduene og leve i fordums tid. Og så blir de veldig fort sinte hvis man ikke er enig med dem. Derfor er det viktig at du kommer og viser oss hvordan dere løser ting i ditt nye hjem.

 

Jeg hører mye om deg og andre som har dratt herfra. Noe skuffer meg, annet blir jeg veldig glad for. Du som er født her og de andre som ble født etter at dere hadde bosatt dere i Norge har mitt blod i årene. Derfor blir jeg stolt når jeg hører hvor mange av dere som har klart dere så bra der dere er nå og hvordan dere bidrar positivt i det nye samfunnet deres. Det tok litt tid for dere å venne av dere de bedagelige dagene uten arbeid hos meg, men du verden som dere har tatt igjen. Jeg og de som bor her er kjempestolte og kry når vi ser dere presterer og tilfører så mye på så mange felt i det nye landet deres. Fortsett med det!

 

Du skrev i ditt brev at du er glad for at jeg ikke vet hva et sykehjem er, så jeg ikke begynner å tenke i de baner.

Jeg kan love å la være å finne ut hva det er. Men da må du love meg å stryke bort et ord fra din ordbok og glemme det fra ditt vokabular også: NAV. Du vet, ryktene om dette går til og med her nede hos meg. At enkelte av dere går til dette stedet for å slippe å jobbe. Slippe? Det er skuffende og trist. Deres fedre brukte alle sparepengene sine og forlot alt og alle for å kunne få muligheten til å jobbe et sted. Dere bor et sted med alle tenkelige muligheter - bruk dem! Ingen hadde fått bo hos meg uten å bidra, enten med husvask, oppvask, hagearbeid, matlaging eller annet. På samme måte bør dere gi mer enn dere forventer å få tilbake der dere bor nå.

 

Når du er hos meg vil jeg at du ser deg rundt omkring, oppe og nede, inne og ute. Da vil du se at mye har forandret seg siden du eller dine foreldre reiste ut. Snakk med de som bor her om hvordan de lever sine liv, observer skikkene, føl på stemningen, legg merke til endringene og sammenlign så dette med hvordan dere lever deres liv, hvilke skikker dere ikke har evnet å legge fra dere, hvilke stemninger som beveger seg i miljøene deres og hvilke endringer dere ikke har kommet til. Se også på den store klokka på veggen. Den vil vise deg at tidene har forandret seg også her. Pakistan er ikke lenger det det var på 1970-tallet. Om dine foreldre har mistet gangsynet så hjelp dem med å forstå tida som vises på urskiven. Når jeg hører om enkelte av deres foreldres holdninger lurer jeg på om de ikke har sjekket tiden igjen etter at de tok av fra flyplassen i Lahore eller Islamabad eller Karachi på 60- og 70-tallet. Ikke for å være ufin men det virker nesten også som både du og noen av vennene dine lærte dere klokka en gang dere var på ferie hos meg på 80-tallet og så aldri siden har tatt dere bryet med å sjekke den. Jeg blir glad om dere snart begynner å bruke klokka igjen og følger tidene, ikke stopper opp på 70- og 80-tallet.

 Se deg rundt omkring hos meg og spør de du ser hvem eller hva de tror på. Om de er muslimer, om de er kristne, sikher, hinduer eller om de ikke har noen gudstro i det hele tatt så vil de uansett se rart på deg og svare de at er borgere av dette landet og at lojaliteten deres er støpt hos hos det. Så kan du på vei hjem igjen spørre deg selv hvordan disse fattige og ikke-utdannede borgerne har klart å leve så tett sammen under så vanskelige forhold, mens du fortsatt føler deg nyankommet, isolert og alene i det landet som er og vil være ditt nye hjemland.

Du kaller meg ditt fedreland og jeg har i dag kanskje skrevet til deg som en far. Din mor leide din hånd dengang du var liten. Nå er du blitt voksen, vil ikke lenger holde mors hånd og har reist langt vekk. Husk likevel, uansett hvem du er og hvor du er, du vil alltid vil ha en stor plass i hjertet og i bønnene til din pakistanske moder jord. Din mor var uvitende, så hun fylte også, i god tro, bagasjen din med skikker og tradisjoner som gikk ut på dato på 70- og 80-tallet. Den delen av bagasjen kan du nå med fordel kaste på historiens skraphaug. Hvis ikke vil det lukte uutholdelig vondt og dine norske venner og medborgere vil kanskje holde seg unna deg. Gjør din mor stolt, ved holde fast på KUN det aller beste hun fylte bagasjekofferten din med den gang du reiste, så letter du samtidig den to-kulturelle vekta litt. Det var det jeg rakk for nå min norsk-pakistanske venn. Mulig jeg har vært litt i overkant formanende i den siste delen av brevet. Det er godt ment, og jeg tror du tåler det fra en far.

 

Ditt fedreland,

Pakistan



 

 

 

 

Hva vet du om hijab, muslimer og kvinner utenfor regimet du flyktet fra Anita Farzaneh?

Anita Farzaneh forteller via et brev om sitt møte med en hijabkledd kvinne ved en politistasjon, og reagerer med å kreve at muslimer ikke skal være en del av det demokratiske samfunnet vi lever i.

Utifra det du skriver, forstår jeg at du ikke vet så veldig mye om muslimske kvinner i Norge.

Du baserer dine fordommer og din frykt med bakgrunn i dine opplevelser og erfaringer fra et regime som undertrykker kvinner og har et ekstremt forhold til religion og praksis.

Men er du klar over at du gjør akkurat det samme som det regime du flyktet fra gjorde?   Du krever at kvinnen ikke skal ha mulighet til å velge sin religion, sin klesdrakt, sin frihet og sine rettigheter.

Hvis du virkelig kjemper for kvinners rettigheter, så er det trist å se at du kjemper kun for de rettighetene du mener er riktig. Det at en kvinne med hijab sitter i skranken, og tar imot en anmeldelse fra deg, er et signal om et sunt og godt demokratisk samfunn. Et samfunn som virkelig har gitt alle rettigheter til trosfrihet, her er ingen tvunget til å bruke hijab.

I Norge har vi mange muslimske kvinner både med og uten hijab, som bl.a kjemper for de samme rettighetene som du snakker om.

Jeg forstår at du forbinder hijab med regimet du kommer fra, men kjære deg, nå er du i ett land som ikke heter Iran. Du er i Norge.

Ikke kom og fortell denne kvinnen hvordan hun skal kle seg. Slutt å skape frykt for noe så uskyldig som et skaut på hodet. 

La muslimer få lov til å fortsatt være muslimer uten at de skal mistenkeliggjøres, og forfølges slik du gjør.

Du skaper mistro til jobben hun gjør. Hun er ansatt der for en grunn.

Er hun radikal, ville hun ha vært det både med og uten hijab, og både i og utenfor arbeidstiden.

Du hevder å ha grunnlag for å si at hun er illojal, håper virkelig denne kvinnen hever seg over deg, og ikke anmelder deg for sjikanering.

Alt det du har opplevd i islams navn, er dessverre ikke grunnlag nok for at du skal kunne komme her å mistenkeliggjøre muslimer i Norge, og skape en uberettiget frykt.

Er det virkelig bruken av hijab som er problemet? Hva handler denne debatten egentlig om?

Muslimske kvinner opplever ofte slike debatter som et forsøk på å undertrykke retten til å bevare sin identitet og stolthet, som hijaben betyr for akkurat de som bærer den?

Hva er viktigst, hva som finnes  på hodet, eller hva som er inne i hodet?

Dette tøystykket, utgjør ingen trussel mot demokratiet, for mange av kvinnene som bruker hijab, er dette et symbol for trygghet og stolthet, all negativ fokus på hijab, fører til assimilering.

Skaff nok kunnskap, snakk med hverandre, ikke angrip måten andre kler seg på, da finner vi aldri løsninger, tvert imot.

Norge er et demokratisk land, som man kan bevege seg fritt i uavhengig av klesplagg.

Hvordan kan du kreve at andre skal kle seg i forhold til det du mener er riktig?

Den dagen dette endres, slik du vil, er vi ett skritt nærmere slike regimer som du har flyktet fra!

 

Her er brevet: http://gjest.blogg.no/1461242366_en_politikvinne_med_h.html

.



Bildet er fra hijabkolleksjonen til AAB







 




 

 

 

 

For dårlige rutiner

Innlegget mitt om vesle Maira som fikk blødninger etter å ha fjernet mandlene, har engasjert mange.

Det er mange som har opplevd å få blødninger. Mange av de som har skrevet til meg forteller om blødninger som har oppstått en uke etter inngrepet.

Kan dette ha en sammenheng med at sårskorpen faller da? Jeg er ingen fagperson, og har ikke svaret, men jeg håper flere benytter seg av muligheten til å bruke pasientombudet, slik at en eventuell gjennomgang av nåværende rutiner, kan føre til bedre etterkontroller, tydeligere informasjon og at pasienter som tar kontakt blir tatt på alvor.

Det er ikke mulig å forutse hvem som blir rammet, men det er mulig å forebygge skadene, ved hjelp av andre kontrollrutiner.  Moren til vesle Maira registrerte at alt ikke var som det skulle være, men legen tok seg ikke bryet med en ekstra kontroll...

Legger ved en link til pasientombudet:

https://helsenorge.no/pasient-og-brukerombudet

Fortsett å sende gode tanker og bønner om at Maira våkner og blir helt frisk igjen, Amin!



 

KUNNE DETTE HA VÆRT UNNGÅTT?

I Norge er det et inngrep som utføres flere hundre ganger daglig av kirurger, de fjerner tonsillene, mandlene, på hundrevis av barn og noen voksne daglig.

Heldigvis går det veldig greit.

Øre nese hals spesialisten anbefalte oss om å få fjernet mandlene til datteren min, etter å ha vurdert anbefalingen nøye, takket vi ja til tilbudet.

Alt gikk greit, og vi ble sendt hjem.

Vel hjemme, ble alle retningslinjer fulgt, og hun virket frisk, bortsett fra et symptom, som bekymret meg. Etter å ha kontaktet sykehuset og formidlet min bekymring, fikk jeg beskjed om at det var helt normalt. Ingen grunn til bekymring.

Den åttende dagen tok vi oss en tur til Oslo, og på vei hjemover, midt i rushtrafikken på E18, opplevde vi det ingen våger å tenke engang.

Jenta vår begynte å kaste opp blod, masse blod.  I løpet av noen få minutter var pulsen borte, og hun var helt grå. Heldigvis var det en sykebil i samme retning, og hun fikk førstehjelp, og var kjapt på sykehuset, som var beredte til å ta imot henne.

De fikk stoppet blødningene, og ved god hjelp av blodoverføring, fikk de snudd den kritiske tilstanden.

Mange spørsmål svirret i hodet, hvorfor ble vi ikke tatt på alvor da vi ringte? Kunne dette ha vært unngått om legen hadde tatt seg tid til å ta en ekstra sjekk?

Hva om det ikke hadde vært en ambulanse på veien akkurat da?

Hva om vi ikke hadde valgt å få utført inngrepet?  Det går fint å leve med tonsiller som kan gi noen utfordringer innimellom ?

Men takknemligheten over å leve i et land som har et fungerende helsevesen, og takknemligheten for at vi fikk den livsviktige hjelpen vi trengte så kjapt, var så stor, at vi valgte å bare være takknemlige for at det gikk bra. Det er heldigvis veldig sjelden at det oppstår indre blødninger etter et slikt inngrep, og det er ikke noe annet som kunne vært gjort annerledes tenkte vi.

For en måned siden ble datteren til en bekjent operert. Det samme inngrepet som er ren rutine for norske leger.

Det var hjerteskjærende å få vite at denne vesle livsglade 5 åringen, hadde kastet opp masse blod 9 dager etter inngrepet.

Ambulansen brukte over 20 minutter, og hjertet hadde stoppet, hun ble lagt i kunstig koma.

Denne lille familien har ventet og ventet på et mirakel i en måned nå, og vi er mange som ber og håper at  denne vesle jenta skal våkne og være frisk og rask igjen.

Jeg har ingen statistikk som viser meg hvor mange som opplever indre blødninger etter å ha fjernet tonsillene, men det jeg vet er at 2 er 2 for mange.

Dette burde ikke være et resultat av et inngrep som er rutine i Norge.

Selv om det finnes gode rutiner for etterkontroll, er disse to gode eksempler på at det allikevel ikke er godt nok.

Dette kunne ha vært unngått.

Jeg trodde først at dette ikke er så vanlig, og at det jeg opplevde med min datter, var kanskje et sjeldent tilfelle. Når det skjer igjen, og med et så fatalt resultat, er det forferdelig å vite at dette kunne ha vært unngått, hvis det var endringer i rutinekontrollene.

Selvfølgelig forekommer det avvik, men er disse avvikene kartlagt godt nok, med tanke på at dette er et av Norges hyppigste utførte operasjon?

Jeg håper at vi slipper å høre om flere barn som opplever dette i fremtiden, og jeg håper at alle som leser dette kan be om at denne jenta våkner og blir like frisk og aktiv som hun var før hun fjernet mandlene.

Det spiller ingen rolle om du er muslim, kristen, jøde, hindu, sikh eller ateist, det eneste denne familien trenger er mange gode tanker, og bønner om at vesle Maira blir frisk igjen, Amin.

 

Dette er skrevet med tillatelse fra familien til Maira.



 

HVOR ER VI I "VI-SAMFUNNET"?

 «At vi er litt ekstra bleike om vinteren, er noe vi alle vet»

Slik starter en artikkel i et ukeblad som skal hjelpe sine lesere i overgangstiden fra en lang mørk vinter, til våren og lysere tider.

«At vi er litt ekstra bleike om vinteren, er noe vi alle vet» men noe mange ukeblader ikke vet, er at mange av deres lesere faktisk ikke er bleike, hvem er det de henvender seg til da? Ukebladet signaliserer at mange nordmenn ikke er en del av deres lesere, og har definert sine lesere som kun hvite nordmenn. Dessverre så gjenspeiles ikke dagens mangfoldige Norge i altfor mange ukeblader. Det Nyes, nylige artikkel med skjønnhetstips til kun bleike nordmenn er et glimrende eksempel på det. De er dessverre ikke alene om det.

Altfor ofte glemmer ukebladene at de har lesere som ikke har et nordisk utseende og hud når de bl.a. lager reportasjer som omhandler f.eks. skjønnhetstips. Vi blir ofte ignorert og oversett i slike artikler. Hvorfor er ikke disse klar over at fargede nordmenn også leser ukeblader? Om ikke noe annet så hadde det vært forretningsmessig riktig å utvide kundesegmentet sitt.

Skal vi lykkes med et vi-samfunn, må «vi» bestå av alle oss som bor i Norge, uavhengig av etnisitet og tro etc.

Min oppfordring til Det Nye og alle andre ukeblader er å løfte blikket, og åpne opp for å inkludere de dere ikke ser, men som ser dere.

Her er linken:

http://www.klikk.no/mote/detnye/skjonnhet/leppestift-1661446.ece

 



 

 

hits