Kvinnen som stod bak grunnleggeren av Pakistan - Nasjonens Mor

 

Den 14 august for 70 år tilbake ble ett nytt land satt på verdenskartet, en ny nasjon ble skapt, og millioner av mennesker fikk endelig friheten til å leve i ett land som var resultatet av en drøm.

Pakistans frigjøringsdag 14.august blir ofte symbolisert med en slank mann med en hatt på hodet, denne mannen som er betitlet som nasjonen far, og den største lederen, som er grunnleggeren av Pakistan, og en mann som æres og berømmes ustanselig.

Bak enhver suksessrik mann står det en kvinne, sies det, men hvem var kvinnen bak Muhammed Ali Jinnah, grunnleggeren av Pakistan?

Denne kvinnen het Fatima Jinnah, og var søsteren til Muhammed Ali Jinnah.

Hun ble født i 1893, og døde for akkurat 50. år siden, den 9.juli I 1967.

Fatima var en kvinne i et mannsdominert samfunn, og i en tid hvor kvinnen ikke hadde stemmerett engang.

Hun holdt seg alltid i bakgrunnen, men stod allikevel alltid ved hans side, både politisk og sosialt.

Denne nye nasjonen hadde altså en sterk og viktig kvinne som var der, men var allikevel usynlig.

Sterke kvinner har alltid bidratt til endringer, Fatima Jinnah var en frontfigur for en ny nasjon, og kjempet en frigjøringskamp som berørte millioner av mennesker.

Fatima Jinnah var utdannet tannlege, og hadde en akademisk bakgrunn som få kvinner selv i den vestlige verden kunne skilte seg med.

Broren hennes hadde en drøm om en nasjon, og hun selv drømte enda bredere, hun ønsket en nasjon som hadde tilgang til utdannelse uavhengig av kjønn, frihet til å delta i politiske prosesser og at alle borgerne hadde like rettigheter.

Fatima Jinnah samlet kvinnene, hun introduserte organisasjonsarbeid for kvinner i den ferske staten Pakistan.

Hun utstrålte en autoritet som gjorde at selv ortodokse muslimer anerkjente hennes tilstedeværelse i det offentlige rommet.

Hun var ryggraden som holdt Muhammed Ali Jinnah oppreist, slik at han kunne gjennomføre den viktige jobben med å gi muslimer en stat som gir dem trygghet og rettferdighet.

Fatima Jinnah, en muslimsk kvinne med en styrke og vilje av stål, viet 28 år av sitt liv til sin bror, for å sørge for at millioner av mennesker skulle få sin egen trygge stat.

Muhammed Ali Jinnah ble omtalt som en av Asias viktigste person, men kvinnen bak suksessen hans, Fatima Jinnah, sørget hele tiden for at han fremstod som en sterk, klok og dyktig leder.

Etterarbeidet av statsopprettelsen bestod blant annet av å hjelpe flyktningene som kom til Pakistan, Fatima Jinnah viste et sterkt engasjement for dem.

Hennes engasjement motiverte store folkemengder til å hjelpe hverandre, slik at den nye nasjonen kunne ta imot og hjelpe flyktningene, og i tillegg jobbe med de helsemessige utfordringene som blant annet den utbredte sykdommen tuberkulose medførte.

Denne kvinnen stod på egne ben i en tid hvor kvinner flest var hjemmeværende, og hennes bidrag og rolle medførte at hun blir kalt Nasjonen Mor.

Hun tok kvinnen ut av hjemmet, inn i det politiske livet, inn i det offentlige, inn i utdanningsinstitusjonene, inn i organisasjons- og rettighetsarbeid.

Med en slik kvinne som sin nasjons mor, er det ikke overraskende at Pakistan var den første muslimske republikken som fikk en kvinnelig statsminister (Benazir Bhutto).

Dette innlegget ble skrevet etter en oppfordring fra osloborgerprisvinner Mohsan Raja, som ønsket fokus på nasjonens mor. Hans oppfordring engasjerte, og resulterte at flere skrev om denne kvinnen. Vil med dette takke han for motivasjonen, som skapte et sterkt engasjement, også hos min medskribent Sahifa Naqvi, en 16-åring som med dette ble bedre kjent med en av de viktigste kvinnene i pakistans historie.

klikk HER for å lese de andre bidragene for å lære mer om kvinnen som er vår rollemodell og en hel nasjons mor.

Skrevet av Nasim Rizvi og Sahifa Naqvi (bilde)

 
 

Tvunget inn i et ekteskap

Vi har en modig kvinnelig pakistansk ambassadør i Norge, Mrs Riffat Masood.   Vår kvinnelige pakistanske ambassadør ble klar over tvangsekteskap problematikken og utbredelsen i Norge, hun reagerte umiddelbart med å ta initiativet til å arrangere en konferanse med tema om det. Jeg holdt et innlegg om dette temaet under konferansen.



 

 Mange har i ettertid spurt om jeg kan dele innlegget i form av en kronikk. Her er noe av innlegget mitt:

Vi som er norskpakistanere kjenner så altfor godt til ukulturen med tvangsekteskap. Muligens så sitter vi også med løsningen til å bli kvitt ukulturen. Bruker vi den? Gjør vi noe? Det er våre egne miljøer som har nøkkelen, ikke Bufdir eller IMDi.

Myndighetene har plattformene, men det er vi selv som må ta steget og handle.

Man kan skylde på det offentlige, på samfunn, på lover, men - holdningsarbeidet begynner i miljøene selv. Unge utsettes for ulike former for press. Deres oppvekst mellom to kulturer har mange ytre påvirkningselementer i seg som er ukjente i hjemmet. Det er opp til de voksne foresatte, mor, far og de gamle om å forstå sitt ansvar som foregangsmenn og kvinner for de unge og håpefulle. De eldre må selv snakke mer om og med ungdommen og om ungdomskulturen. De har et ansvar for å hjelpe ved sette seg inn i f.eks. skolens læreplaner.

De offentlige etatene må våge å banke oftere på dørene hjemme. De har også et ansvar for å skolere seg slik at de kan komme sine verdensborgere bedre i møte. Kultur endrer seg over tid. Det er viktig å finne balansegangen mellom Pakistan og Norge. Noen unge er lært opp til tradisjonell lydighet og respekt uten spørsmål - en autoritær oppdragelse. Hvilke reelle egne valg har de da?

Religionen har et tydelig påbud om å respektere og adlyde foreldre og de eldre. Om ekteskap sier Koranen at man skal velge selv. Kan vi snakke om et reelt valg innenfor autoritære kulturelle rammer?I den autoritære ukulturen blir påbudet om å adlyde sine foreldre brukt som pressmiddel. Da overskygges valgfriheten som religionen faktisk gir til den som skal gå inn i et ekteskap. I prosessen med å modernisere Norge, måtte kvinnene kjempe for posisjoner som vi i dag, 150 år senere, ser på som selvfølgelige.

 Foregangskvinnene (og noen menn) vektla folkeopplysningsmøter, med få, enkle nøkkelsaker på dagsorden. Langsomt men sikkert så man resultater. De små foraene - med de tydelige planene og klare målene, resulterte i banebrytende suksessrike modeller som bl.a. Norske Kvinners Sanitetsforening, stiftet i 1896. Det er vel et av det beste eksempelet landet har, om folkeopplysningsmøter som har skapt store endringer for kvinner, barn og dermed hele familier.

Kvinner fra middelklassen gikk foran for å skape de endringene som dagens norske kvinner nyter godt av. Det er kvinnene selv, som først og fremst sitter med denne nøkkelen til hele familiens glede, opplysning og framgang. Dette gjelder i grunn for kvinner overalt i verden, de norsk-pakistanske kvinnene inkludert. De er de som føder, som oftest  tilbereder maten. I tradisjonelle autoritetskultur som vår, er det også vi kvinner som oftest har hovedansvaret for barnas oppdragelse.

Min parole er at ved å gi myndighet og selvstendighet til kvinnene, Empowerment, så vil det gi kraft og styrke til hele familien!

Vi kvinner må våge å ta debatten inn i miljøene om vår posisjon og rolle i et moderne samfunn. Vi må føre dialogen inn i moskeene som likeverdige koner og døtre til våre menn. Vi må våge å utfordre uten å fordømme familiene, våre familier.

Koranen har et helt kapittel om kvinner, Surah an Nisa. Den som kan tyde skriften kan selv lese at tidligere hadde kvinnen innenfor Islam en mye mer tydelig og sterk posisjon.Slik mange praktiserer sin kultur i dag, der det vises til den samme Koranen, den samme skriften, forteller oss også at mange muslimske kvinner stadig har en lang vei å gå.

Jeg får ikke sagt det nok, kvinnene må gå foran og kjempe for sin og alle medsøstres naturlige myndighet.

 Den største gave en mann kan ha er en kvinne ved sin side som tar ansvar for sin egen utvikling, hun som lar mann og barn blomstre rundt seg gjennom å vise evne og vilje til å bryte med gammel ukultur og tradisjoner, - det som hemmer og ødelegger for utvikling og blooming!

Vi kvinner med pakistansk bakgrunn kjenner ofte til tilfeller hvor unge har blitt tvunget inn i ekteskap og har et ulykkelig liv. Vi ser barn som vokser opp med foreldre som mangler det elementære i ett ekteskap, kjærligheten for hverandre og gleden over å bo sammen med den man helst vil dele ett helt liv med.

Og det påvirker de unge på skolen og i utdanningsarenaene. Vi bør være evig takknemlige for at vi bor i et land hvor alt er tilrettelagt for oss.

Et kort blikk tilbake i historien forteller om mye lidelse og kamp for å komme dit kvinner i Norge er i dag. Og det forteller oss norsk-pakistanske kvinner at også vi må ta stegene i utviklingen av vår egen kultur og for å bekjempe vår egen, interne ukultur!

 Empower the women! Gi kvinnen reell styrke og selvråderett!.

 

Jeg vil også takke min "norske" søster, verdensborgeren, Hilde Roald - rådgiver i krysskultur og kommunikasjon, for sitt inspirerende, rådgivende og sterke engasjement for et multinasjonalt og inkluderende oppvekst for unge

Jeg vil også takke min "norske" søster, verdensborgeren, Hilde Dahl - rådgiver i krysskultur og kommunikasjon, for sitt inspirerende, rådgivende og sterke engasjement for et multinasjonalt og inkluderende oppvekst for unge.

.
Dyktige Ellen A.Høvik fra Plan Norge var en av ildsjelene under konferansen.Her i samtale med Zainab Khan fra England



 

Buskerud Innvandrerråd arrangerer i samarbeid med bl.a  IMDi en konferanse med temaet tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og sosial kontroll. Dette skjer i Drammen i november 2017

.

 

 

...dere feirer vel ikke jul...

Dette er en kronikk som stod på trykk i Drammens Tidende i fjor:


"Jeg og datteren min var i en butikk, og så kommer det klassiske spørsmålet vi blir utsatt for hvert eneste år, i dag fra ekspeditøren:

Ja, nå blir du fin til jul- men dere feirer vel ikke jul dere ...

Datteren min (10 år) svarer veldig forbauset: jooo ...

Ekspeditøren ble satt ut og veldig flau ...

Jeg blir også overrasket hver eneste gang totalt fremmede spør om det. Hva med å heller bli kjent med flere ikke etniske nordmenn?"

Dette skrev jeg på Facebook i går. Det medførte flere påstander og kritikk om at jeg sutrer, er hårsår og at det er andre som har det verre enn muslimer i Norge.

Jeg skal forsøke å forklare en gang til hva som var mitt poeng. Jeg oppfordrer etniske nordmenn til å bli kjent med nye nordmenn, ja, men jeg er på ingen måte hårsår, hvem har sagt at muslimer har en vanskelig tilværelse i Norge? Utrolig hvordan alt vris og vrenges.

Norge er mitt land, og jeg setter veldig stor pris på alle verdiene som dette flotte landet er bygget rundt.

Da Norge trengte arbeidskraft, kom mine foreldre hit, og bidro til å bygge opp dette landet. De kom med tomme hender, bodde i en hytte uten vann og strøm, uten noe tilbud om norskkurs eller andre tilretteleggelser, eller info om denne kulturen som var helt fremmed, eller tilgang til mat og krydder som var en livsstil.

De ble derimot tatt imot med åpne armer, av naboer, kollegaer og andre som mer enn villig lærte dem språket, å lage brunsaus, bake kanelboller, strikke ullgensere, lærte dem å overleve i et land som var helt fjernt fra det de kom fra. De var lærevillige, og nordmennene var positivt nysgjerrige og samtidig veldig takknemlige for at disse kom hit til landet deres og bidro i en tid da Norge virkelig trengte arbeidskraft.

Pappa som kom med en akademisk utdannelse i bagasjen, fikk ikke brukt utdannelsen sin, men det tenkte han ikke så mye på. Det viktigste var å jobbe, jobbe og jobbe veldig hardt. Jeg kan ikke huske at mine foreldre noensinne har sagt noe negativt om nordmenn, tvert imot, de har alltid skrytt av norske verdier, og at de er stolte av å kunne bidra i et land som er så flott og har så mye godhet og ekthet som finnes hos nordmenn. For det de så var nordmenn som et ideal for hvordan muslimer egentlig burde være.

I vår familie er vi vokst opp med juletre i stua, det er en tid som forbindes med noe veldig fint, det handler om å glede hverandre, hva kan være bedre enn det? Mange muslimer ser dessverre på julefeiringen som noe ikke-islamsk. Det er greit, vi har alle våre forskjellige synsvinkler og forståelser, og rett til å velge hva vi ønsker å gjøre. I vårt hjem feirer vi jul, og blir ikke mindre muslimer av den grunn.

Grunnen til at jeg skrev på statusen min i dag, var fordi jeg ofte glemmer helt bort at mange ser på oss som fremmede.

Når mine barn, som er en del av dette landet, får spørsmål fra voksne slengt mot seg, og i løpet av noen få sekunder gir dem følelsen av å være fremmed i eget land, aksepterer jeg ikke det.  Jeg sa ikke noe til ekspeditøren, og håper hun ikke stiller spørsmål til andre barn på den negative måten som hun gjorde. Hadde hun vist et lite snev av tegn til nysgjerrighet eller vennlighet i måten hun sa det på, hadde jeg fortalt henne hvordan og hvorfor vi feirer jul. Ikke noe er bedre enn å gi informative svar til andre, og være med på bidra, slik at de som ikke kjenner andre med flere kulturer, får muligheten til å få et innblikk, men ikke når det gjøres på en nedsettende måte.



 

 

Det nye religionspolitiet!

Jeg tilhører den generasjonen som vokste opp uten å bli stilt fordomsfulle og mistenkeliggjørende spørsmål, kun pga en muslimsk bakgrunn.

Det var i grunn greit å være muslim, ingen som la noe mer i det enn at vi ikke spiste gris og gikk med skaut på hodet noen ganger, som en del av klesdrakten vi brukte under spesielle anledninger.

Dagens barn vokser opp, og må enkelte ganger forsvare sin rett til å tro, mens foreldre må forsvare sin rett til å formidle sin tro og sitt syn til sine barn.

En del etniske nordmenn drømmer om at muslimer skal spise svin en eller annen gang, for noen er dette en sak som går løs på æren, hvor de kjemper med nebb og klør for å stadfeste hvor brutalt muslimer slakter disse dyrene, og hvor farlig Halal kjøtt er. 

Det de ikke er klar over er at jødene også slakter på en tilnærmet ganske lik måte, men det snakker man ikke om. Fakta som de tilsynelatende også lukker øynene for er at det ikke er lov å slakte dyr i Norge uten bedøvelse, norske muslimer har tilrettelagt sine metoder i henhold til norske retningslinjer og lovverk, jødene har ikke vært villige til å gjøre det, med all respekt for deres valg.  Allikevel er det muslimer og deres Halal kjøtt som svartmales.

Les mer om jødenes måte å slakte på HER

Islamsk Råd Norge (IRN) som sertifiserer halalslakt i henhold til norsk lovverk, har over 30 virksomheter som tilbyr Halal sertifisertkjøtt, som  er godkjent i samarbeid med Mattilsynet. Dette antallet er stort, og en indikasjon på at muslimer i Norge er vanlige borgere som ønsker å følge gitte retningslinjer.

Nå er det ikke bare Halal kjøtt som svartmales, muslimer og islam blir fremstilt på en måte som er skremmende.

Avisen Utrop la stolt frem en rapport den første dagen i november.Les den HER

En rapport som så mer ut som et bestillingsverk fra Hege Storhaug, og et veldig dårlig forsøk på å skape den 12.landeplagen.

Forskeren hadde 37 trossamfunn å boltre seg i, men valgte kun 12, han hevder å ha kontaktet disse, men fikk kun svar fra 5, altså en prosentandel på 13.5 % av de 37 trossamfunnene.

Med disse 5 moskeene, og alle de han hevder å ha kontaktet uten noen form for hell, har forskeren skrevet en rapport som er gjennomsyret og farget av forskerens bakgrunn.

For å forstå hvorfor rapporten har en undertone, som mistenkeliggjør og skaper en følelse av at moskemiljøene er rugeplasser for radikalisering, er det ikke til å unngå å legge merke til at det er en rapportskriver som har flyktet fra et regime som ikke var bra.

Det er ingen nyhet at eksil iranere ser det som sin plikt å redde Norge fra muslimer og islam.

De blir i en skremmende grad brukt som målepunkter og referanser for norske muslimer.

Jeg har tidligere skrevet om eksil iraneres forsøk på å frata norske muslimer den rettigheten alle borgere i et demokratisk land har, nemlig trosfrihet, vi bor ikke i Iran, vi bor i Norge.

Når skal personer som denne forskeren slutte å forbinde muslimer og islam med regimet de flyktet fra?

La muslimer få lov til å fortsatt være muslimer uten at de skal mistenkeliggjøres, og forfølges av slike som han. Alt det de har opplevd i islams navn, er dessverre ikke grunnlag nok for at de skal kunne komme her å mistenkeliggjøre muslimer i Norge, og skape en uberettiget frykt.

Han skaper et bilde av et moske miljø som er lukket, men har han i det hele tatt banket på moskedørene, bortsett fra de 5 moskéene som han kom i kontakt med.

Utrop sin rapport har store mangler og løgner, som gir den lite troverdighet.

Rapportskriveren farger sitt syn på moskemiløene, hans bakgrunn og holdninger er i seg selv nok til at den rapporten bør forkastes, og et signal om hva var den egentlige hensikten med dette?

Her er et sitat fra rapporten:

Målet er «å eksportere den islamske revolusjonen

», men med andre metoder. I kampen for innflytelse i den islamske verden satser

Iran arbeider aktivt i moskeene for å rekruttere folk og spre regimets ideologi. For

Iran er det ekstra viktig å ha kontroll over og tilgang til moskemiljøene»

Her svartmaler også eksiliraneren en del moskeer, som han ikke har besøkt engang, eller kontaktet og bedt om innsyn. Hadde han tatt seg tid til det, ville han oppdaget, at alt som foregår der er på arabisk, norsk eller urdu, og ikke på persisk, eller med teologer fra Iran.

Han ville også ha sett noe han ikke ville ha likt. Nemlig det integreringsarbeidet som disse moskeene gjør, og mangfoldet som finnes der, og ikke minst åpenheten, og mulighetene til å stille kritiske spørsmål ved sin egen religion, uten å bli kastet ut. Ingen spør brukerne om hvem de er, hvilken legning de har, hvilken trosretning de følger og ikke minst åpenheten som finnes i moskeene.

En forsker skal ikke la sine personlige erfaringer og fordommer komme i forkant og la disse styre arbeidet.

Men det har dessverre Utrop sin oppdragstaker gjort på en glimrende måte, og er kjent fra tidligere for sine uttalelser som er langt unna muslim og islam vennlige. Rapporten er bare en fortsettelse av det propaganda arbeidet han har drevet med i flere år.

Vi har per i dag en god del eksil iranere som gir seg ut for å være «Religionspoliti» på lik linje med «moralpolitiet» de hører hjemme blant staben til Hege Storhaug.

Utrop kunne ha engasjert en religionsforsker, som gjorde jobben sin profesjonelt og nøytralt. Da kunne rapporten ha fungert som et verktøy for de moskemiljøene, og føre med seg tiltak til forbedringer.

Hvor er dokumentasjonen på at han har bedt om blant annet kontakt med moskeene, og innsyn til finansieringsrelaterte opplysninger?

En del moskeer hevder de ikke er kontaktet. Hvem har gitt det nye Religionspolitiet hjemmel til å kritisere når de ikke engang har besøkt og deltatt i en undervisning i en norsk moské?

 Vi har selvfølgelig endel utfordringer som også må belyses og jobbe med, men i rapporten blir det skapt et bilde som er langt fra virkeligheten!

Det er en ting jeg undrer meg over, og det er noen få anti-Halal etniske nordmenn som glemmer at maten de spiser i Tyrkia, Tunisia, Dubai osv. faktisk er Halal, eller de som synes det er greit å spise hjemme hos sine muslimske kollegaer/venner, vi muslimer er kjent for å åpne våre hjem og inviterer ofte til middager, men der er aldri Halal slakt tema i negative ordelag, kun en rosemaling av hvor god maten er.

Uansett, besøk en moske, der er også alle alltid velkomne, også forskeren Masoud Ebrahimnejad.

Les også Mohsan Raja sin kronikk i Aftenposten i forhold til rapporten Utrop har lansert HER

 


SAMSUNG CAMERA PICTURES

 

 

 

 

Hvorfor er kvinner så fraværende på styre-og ledernivå i moskeene?

Hvorfor er kvinner så fraværende på styre-og ledernivå i moskeene?

Dt ( Drammens Tidende-lokalavis)  har en serie med artikler om moskeer og muslimer i regionen.

Lørdag den 23.oktober forteller de at blant de 22 muslimske trossamfunnene er det ingen som har en muslimsk kvinne i lederrollen.

Den totale kvinneandelen i styrene er på 12 prosent.

Hva forteller dette oss?

Er muslimske kvinner undertrykte, og ikke likestilt? Er dette en såpass alvorlig skjevhet at trossamfunnenes statsstøtte skal trekkes tilbake?

Hva er en moske? Hva foregår der bortsett fra bønn?  I mange islamske land, fungerer moskeene også som utdanningsinstitusjoner for islam, veldedighetsarbeid organiseres og utføres også i moskeene.

De religiøse aktivitetene blir ledet av en imam, moskeene kan også ha et styre, som har ansvar for administrasjon, organisering og all aktivitet relatert til moskeene.

Det foregår altså ikke noe mer mystisk i en moske, enn i andre gudshus.

Lørdagens artikkel fikk meg til å tenke på hvorfor det er så få moskeer som har kvinner i styrene.

Jeg snakker ikke om imamens rolle og kjønn, men om styret i en moske.

Islam gir kvinnen mange rettigheter, islamsk historie har kvinner som Hazrat Fatima (Profeten sin datter) Bibi Zainab  (Profeten  sitt barnebarn), Hazrat Khadija (Profeten sin kone) alle meget sterke kvinnelige ledere, det finnes ingen kvinner i historien som kan måles mot disse.

Islam undertrykker ikke kvinner, men hvorfor har vi allikevel disse tydelige skillene?

Når det gjelder kvinner i styreverv, har vi dessverre en jobb å gjøre. Jeg har selv sett hvor flinke kvinnene i de tyrkiske og pakistanske miljøene er.

Hvis tallene avisen henviser til stemmer, er det et signal om at vi trenger mer fokus på dette, selv om det ikke gjelder de moskeene vi besøker.

Det er ikke mange år siden mennene var i moskeene og kvinnene var hjemme, men med bl.a aktive og fleksible innspill fra nye imamer, har vi faktisk hatt endringer.

I moskeene har kvinner og menn adskilte rom, moskeene er et hellig sted, og det er visse retningslinjer som skal følges der, akkurat som i andre gudshus.

I en moske skal kvinnene dekke til håret, på lik linje som det gjøres når noen besøker f.eks. Klagemuren i Jerusalem.

Selv om jeg til daglig ikke dekker håret gjør jeg det med stor glede og stolthet  når jeg er i en moske, ber eller leser koranen. Jeg er på ingen måte undertrykt, eller føler noe behov for å kjempe en likestillingskamp inne i moskeen fordi menn ikke har et påbud om hijab.

Moskeen jeg besøker har også adskilte innganger for menn og kvinner.

Mange kvinner ser på det som befriende å være der, det er en møteplass hvor gode samtaler føres.

I en moske skal man kun tenke på det islam pålegger oss, dvs utføre bønn og gode gjerninger.

Selv om bønnene og ritualene i Mekka praktiseres på felles område uavhengig av kjønn, er det ikke et behov for å ha et felles rom i en moske.

Det finnes andre arenaer hvor de samme mennene og kvinnene omgås hverandre, men i en moske følges retningslinjene som er satt og som de aller fleste er komfortable med.

Men i styrene som administrerer moskeene, trenger vi en høyere andel av kvinner, disse endringene er gjennomførbare uten bruk av noen form for pisk, slik som Tankesmien Agendas representant foreslår, men heller ved å anerkjenne moskeenes brukere uten å stemple de som diskriminerende.

Man må ikke tenke lenge før man finner ikke muslimske trossamfunn og organisasjoner som er mannsdominerte, det eksisterer t.o.m eldgamle organisasjoner hvor det ikke er rom for kvinner i det hele tatt.

Islamsk Råd Norge har nylig valgt et nytt styre, og der gjenspeiles også mangelen på kvinner. Det er Nok en gang, ikke grunnet religionen, den hindrer ikke kvinner, men heller pga den manglende kulturen for kvinner i slike styrer, og muligens også pga manglende fokus på akkurat dette.

 

Klikk på en av lenkene under så kan du lese kronikken som stod på trykk i dt og utrop:

http://www.dt.no/meninger/integrering/moskeene/hvorfor-er-kvinner-sa-fravarende-pa-styre-og-lederniva-i-moskeene/o/5-57-474106

http://www.utrop.no/Plenum/Kommentar/Blogg/31053

https://www.facebook.com/nasim.rizvi.96?fref=nf&pnref=story

Masjid e Qoba, som ble grunnlagt av Profetene Muhammed s.a.w, er verdens eldste moske.

 

 

 

hits